Livet er skjørt.
Derfor hoppet Marita i det.
Noen steder treffer deg med én gang. Ikke nødvendigvis med store ord eller store planer, men med en stille følelse av at akkurat her kunne livet vært godt.
For Marita Johansen var bydelen Vervet et slikt sted.
Hun beskriver seg selv som en byjente, selv om livet har tatt henne litt rundt omkring. De siste elleve årene har hun bodd i Ramfjorden, der mannen Jørn-Ove er fra. Sammen har de en datter på 14 år.
At de endte opp på Vervet, skjedde ikke helt etter en lang og møysommelig plan.
Kanskje tvert imot.
For 14 år siden fikk Marita diagnosen MS. Hun omtaler det som både en forbannelse og en oppvekker. En erfaring som tvang fram et nytt blikk på livet, en ny bevissthet rundt vor lenge det egentlig er lurt å vente før man gjør det man drømmer om
«Mange venter alt for lenge før de skjønner at livet er skjørt, men så er det for sent. Vi lærte at vi bare måtte hoppe i det.»
Den lærdommen skulle vise seg å få større betydning enn hun kanskje ante.
Forelsket i et sted
Familien hadde lenge hatt et nært forhold til Vervet. Hver gang de var på bytur, trakk de dit. De likte stemningen, nærheten til havet, menneskene, livet mellom byggene og roen som de fant i bydelen.
Etter hvert ble det mer enn bare et sted de likte å besøke.
«Hele familien forelsket seg i Vervet, og vi har alltid trukket hit når vi har vært på bytur.»
Den 10. september sto familien på tre utenfor Corten-bygget under åpningskonserten til The Dock. Marita pekte opp mot leilighetene og sa til mannen og datteren:”Tenk å kunne bo der”.
Noen ganger blir slike setninger bare værende i lufta. En liten drøm, et fint øyeblikk. Men denne gangen fikk tanken feste.
Akkurat her stod familien og drømte seg bort, høsten 2025.
Foto: Jørn-Ove Johansen
«Kan jeg kjøpe en leilighet av deg?»
Når Marita forteller hvordan det faktisk skjedde, ler hun høyt.
Hun var i byen for å besøke datteren, som hadde arbeidsukene sine på Polaria. Da hun var ferdig, gjorde hun som hun ofte gjorde: tok turen innom Vervet.
Marita stakk hodet inn i det lille røde huset som tidligere var salgskontor og stilte et spørsmål som var like spontant som det var ærlig: «Kan jeg kjøpe en leilighet av deg?».
Resepsjonisten ble litt forfjamset, forteller hun, og svarte at hun nesten måtte snakke med megleren. Heldigvis var megleren tilfeldigvis i bygget akkurat den dagen. Noen uker senere var drømmen blitt virkelighet. Første april, 2 måneder etter visningen flyttet familien inn.
Det hele skjedde samtidig med at vårsola begynte å varme opp Tromsø, og Vervet fylte seg med folk som ville ut, møtes, puste og nyte. For Marita føltes det nesten som å lande midt i et nytt kapittel.
Midt i livet,
og midt i byen
Selv om familien nå bor på Vervet, skal datteren fortsette på Ramfjord skole. For dem kjentes det viktig å ta vare på det som allerede er trygt og kjent, samtidig som de våget å slippe inn noe nytt.
«Vi skulle egentlig vente til datteren min var ferdig med skolen før vi flyttet. Men hun sa hun ikke brydde seg om hvor lenge hun måtte sitte på buss, så lenge vi kunne bo her.»
Det sier kanskje også noe om hvor sterkt ønsket var, ikke bare hos Marita, men hos hele familien.
Og for datteren betyr flyttingen at hun slipper å velge mellom det gamle og det nye.
«Siden datteren min ikke skal bytte skole, får hun det beste av to verdener. Hun får møte vennene hun har hatt hele livet, og hun får bo midt i grøten.»
Det er et fint bilde, egentlig. Å få stå med én fot i det trygge og én fot i det som venter.
En plass å senke skuldrene
For Marita handler livet på Vervet om mer enn utsikt og beliggenhet. Det handler også om trygghet.
MS-diagnosen har gjort henne bevisst på hvor mye hverdagen påvirkes av hvordan man bor. Nærhet, tilgjengelighet og praktiske løsninger er ikke bare detaljer. De betyr noe.
«For min del er det også en trygghet å bo her. Leiligheten er tilrettelagt om jeg skulle bli dårligere, og jeg er nært alt her.»
Men det er ikke bare det praktiske som gjør at hun trives. Det er også atmosfæren. Lydene. Menneskene. Den rolige energien som fyller området.
«Jeg får ikke nok av det. Jeg har store problemer med å lukke døra til balkongen, selv når jeg holder på å fryse i hjel. Det er bare så deilig å høre summingen av folk som nyter livet på bakeriet eller Maskinverkstedet.»
Det er lett å kjenne igjen følelsen hun beskriver. Den sjeldne opplevelsen av å bo et sted som både er levende og fredelig på samme tid.
«På en måte føles Vervet ut som en egen by i byen. Selv om man er så nært alt, så er det så fredelig her.»
Når drømmen treffer deg i magen
Noen historier handler om boligvalg. Denne handler kanskje vel så mye om timing. Om å kjenne at livet ikke alltid bør utsettes.
Marita legger ikke skjul på at Vervet har fått en helt spesiell plass i henne.
«Jeg må innrømme at jeg ofte må se litt opptak fra åpningskonserten til hotellet, og at jeg gråter hver gang.»
Kanskje fordi hun husker øyeblikket da hun sto der nede og pekte opp. Kanskje fordi hun vet hvor fort livet kan forandre seg. Eller kanskje fordi det faktisk går an å kjenne at man har kommet hjem til noe man nesten ikke turte å håpe på.
For noen er det lett å kalle det spontant.
For Marita handler det nok mer om å ha lært noe viktig:
“Når livet åpner en dør, er det ikke alltid meningen at man skal stå utenfor og vente.”
Tekst og Foto:
John Emil Richardsen