Bare Karianne.
«Og dette forteller du meg nå?!»
Jeg hører meg selv si det høyt idet Karianne Heimdal nevner at hun har nasjonalt lederansvar, har bodd et halvår på en aktiv vulkan på Hawaii og tilbrakt to uker i militærtelt på Krimhalvøya året før krigen brøt ut.
For en time siden var hun bare en avtale i kalenderen. Et blankt lerret. En adresse på Gjøa. En historie uten tydelig vinkel.
Nå sitter jeg igjen med følelsen av at det er umulig å putte henne i en enkel kategori.
For Karianne er ikke helt den du tror hun er ved første øyekast.
Eller kanskje er hun nettopp det — bare mye mer i tillegg.
Hun åpner døra med storbyvibber og et uttrykk som er både damete og gjennomført. Hår og negler er på plass. New Balance-skoene og den trendy ullkåpa kunne hørt hjemme i nesten hvilken som helst metropol. Leiligheten er lun, stilig og personlig, men uten antydning til å være striglet. Dette er ikke et utstillingsvindu. Det er et hjem.
Og så er det henne selv. Energisk, tilstedeværende og med et smil som kommer lett. Hun er en sånn person som får deg til å føle at hun faktisk er interessert i det du sier. Ikke høflig interessert, men ordentlig til stede. Det er trygt og fint å være rundt henne.
Under bordet ligger Landet som ble for rikt, Tenke, fort og langsomt og en biografi om Nansen. De spriker i alle retninger, men gir meg en anelse om at jeg sitter overfor et menneske med mange fasetter. En som både er opptatt av samfunnet, hvordan mennesker tenker, og av dem som tør å gå lenger enn de fleste.
Jenta fra Henrikvika
Karianne er fra Henrikvika på Kvaløya. Hun vokste opp med Kattfjordeidet og fjellene rundt som lekegrind, og det var kanskje heller ikke så rart at hun ble geolog.
«Så der gikk jeg blant verdens fineste fjell og lurte på hvordan alt ble til»
Denne setningen er nøkkelen til å forstå hvem hun er. Det er nysgjerrigheten som driver Karianne.
Hun vil ikke bare oppleve ting. Hun vil forstå dem. Hvordan de henger sammen. Hva som ligger under overflaten. Hvorfor noe blir som det blir.
Hun sier selv at det er nysgjerrigheten som har tatt henne dit hun har havnet. Nysgjerrighet, og det å være ganske bestemt. Sta, om du vil.
Oppveksten på Kvaløya satte også andre spor. Motor, maskiner og båter var vanlige samtaleemner blant pappa og onkler. Fascinasjonen for gravemaskiner og store biler kom tidlig og har blitt værende. Det er lett å tenke at det ikke passer med førsteinntrykket av henne, men jo mer hun forteller, jo mer logisk virker det. Det er ikke et pussig tillegg til personligheten hennes. Det er en del av grunnfjellet.
Ikke best i noe,
bare veldig interessert
Nysgjerrigheten stopper heller ikke ved jobb og fag. Den preger også måten Karianne lever på.
Hun går på topper både sommer og vinter, padler kajakk, sykler og står på ski. I boden står det allerede to sykler, og hun sikler på en tredje.
Likevel sier hun, nesten med et lite skuldertrekk:
«Jeg er ikke egentlig god i noen av delene.»
Ikke fordi hun mangler ambisjoner, men fordi hun nekter å la én aktivitet få eie hele identiteten hennes. Hun vil gjøre mye. Oppleve mest mulig forskjellig. Hun vil heller leve bredt enn smalt.
Og her kommer også Gjøa og Vervet inn på en måte som faktisk betyr noe. For det er lett å tenke at et sentrumsnært leilighetsliv betyr litt større avstand til naturen og litt mindre plass til det aktive livet. Hos Karianne ser det ikke sånn ut.
Fjellene er fortsatt nære. Skiene står i boden. Det er bare å hente dem, sette seg i bilen, og en halvtime senere er hun på Kattfjordeidet. Eller slenge seg på raceren og sykle til Olavsvern en tirsdags ettermiddag.
Fellesarealene blir også benyttet hyppig. Enten det er treningsrommet eller sauna med påfølgende isbading, som hun har brukt hver uke siden hun flyttet inn.
Hun bor sentralt, men lever ikke smalt.
For halvannet år siden flyttet hun hit fra Skattøra. Hun halverte kvadratene og doblet standarden, som hun sier. Men det viktigste virker ikke å være størrelsen i seg selv. Det er at hun har funnet en boform som passer livet hun faktisk lever.
Gjøa har yngre puls enn Fram, men som ellers på Vervet er det blandingen som gjør stedet interessant. Folk i ulike aldre, med ulik rytme og forskjellige liv. På et vis speiler det også Karianne. Hun er ikke bare én ting, og hun virker heller ikke som en som har behov for å bli det.
Fra geologi til entreprenører
Da Karianne begynner å snakke om jobb, blir det tydelig at nysgjerrigheten også har styrt yrkesveien hennes.
Geologien var et naturlig utgangspunkt. Men det var ikke der historien stoppet.
Hun jobbet med tunneler, og det var der noe annet begynte å dra i henne. Ikke bare faget, men menneskene og maskinene rundt det.
Hun trekkes mot det som skjer. Mot miljøer der folk får ting til å virke, løser problemer, bygger noe håndfast og står i det når været er dårlig og dagen er lang. Folk som tåler å bli skitne. Folk som kanskje ikke alltid har lange utdanninger, men som er virkelig dyktige på det de gjør.
Slik Karianne beskriver det, er det noe ærlig og ekte ved hele bransjen. Lite staffasje, mye substans.
Samtidig er hun opptatt av noe annet også: at arbeid ikke trenger å være så høytidelig hele tiden. Hun mener det må være lov å flire og ha det gøy på jobb. Det passer henne. Faglig tyngde, ja — men aldri så alvorlig at det ikke er plass til menneskelighet.
Jeg var første kvinne på kontoret der borte, men etter at hun sluttet gikk det ikke lang tid før de ringte og klaget:
«Det e´ no blitt litt stille i gangan her borte»
Nysgjerrig på mennesker
Det er kanskje når vi snakker om karriere at Karianne blir tydeligst.
For jo mer hun forteller om jobb, jo mindre virker dette som en historie om stillingstitler og karrierevalg, og jo mer virker det som en historie om mennesker.
I dag jobber hun som nasjonal fagdirektør for sikkerhet, helse og arbeidsmiljø i HRP. Det er en tung tittel i en stor bedrift, men tittelen er på ingen måte med å definere hvem hun er.
«Jeg er bare meg og Jeg vil ikke bli oppfattet som noe annet enn den jeg er.»
Når hun snakker om seg selv som leder, så faller også alle brikkene på plass og man blir glad på arbeidsgiveren sine vegne for at de har sett hele henne. En person som er opptatt av hva som driver folk. Nysgjerrig på hva de er gode til. Hvordan de fungerer sammen. Interessert i hvordan man kan få fram det beste i andre.
«Som leder handler det om å finne potensialet i de rundt deg og hvordan du kan spille de gode.»
Kanskje er det også derfor de andre historiene — Hawaii, Krim, toppturer, sykler, klatrevegger, maskiner og bøker — ikke føles sprikende. De virker bare som ulike utslag av samme drivkraft.
Hun følger det hun blir nysgjerrig på.
Hun er bare Karianne
Det fine med Karianne er at hun ikke virker sammensatt på en anstrengt måte. Hun prøver ikke å være mange ting. Hun er det bare.
Hun er feminin og røff. Urban og naturglad. Leder og eventyrlysten. Faglig tung og lett på foten. Ikke som en liste over kontraster, men som et helt menneske.
Og kanskje er det derfor hun også blir et så fint speil på Gjøa og Vervet.
For dette er heller ikke et sted som bare er én ting. Det er urbant, men fortsatt tett på naturen. Yngre i uttrykket noen steder, men med plass til folk i ulike aldre og livsfaser. Et sted som ser ut til å romme flere retninger på én gang.
Da jeg gikk inn døra, visste jeg nesten ingenting om henne.
Da jeg gikk ut igjen, satt jeg igjen med følelsen av å ha møtt et menneske med mange lag, stor appetitt på livet og en sjelden evne til å få det hele til å henge sammen.
Skinnet bedrar ikke, egentlig. Det forteller bare ikke hele historien.
Hun er verken det du ser eller det hun gjør.
Hun er bare Karianne.
Tekst og Foto:
John Emil Richardsen