Store hjerter.
Lange linjer.
Etter 50 år i samme hus på Kvaløya valgte Fay og Knut en ny tilværelse på Vervet.
Det er noe eget med å komme hjem til mennesker som får det til å føles som om du ikke er på besøk.
Hos Knut og Fay Wilhelmsen skjer det nesten med en gang døra åpner seg. Jeg blir tatt imot med varme smil, får hengt av meg jakka, og før vi egentlig har satt oss ordentlig ned, står kaffen på bordet. Med klare instruksjoner om å forsyne meg av de hjemmelagde lefsene. Sånne som gjør det umulig å ikke føle seg velkommen.
Det er vanskelig å ikke tenke at dette sier noe om menneskene som bor her.
Leiligheten er lys og moderne, med utsikt mot indre havn som trekker blikket utover. Men det er ikke det som setter tonen. Det er møblene de har tatt med seg, teppene, kunsten og alle sporene av et langt liv. Hjemmet føles ikke nytt og blankt, men varmt og innlevd. Som om de ikke har begynt på nytt, men tatt det viktigste med seg videre.
Midt i dette står Knut og Fay, lune og lette med hverandre, med en egen rytme som bare oppstår når to mennesker har levd et langt liv side om side.
Når jeg spør om det fortsatt er dans i livet deres, nøles det før svaret kommer tørt og fint:
«Vi danser fortsatt i bryllup og familieselskaper.»
Det er et lite sitat, men det rommer mye. 57 år som ektefeller, og fortsatt den samme lette tonen mellom dem.
Familien er navet i livet deres. Tre barn har blitt til fem barnebarn og to oldebarn, og hjemmet deres har i alle år vært et sted folk kommer til. Det har de tatt med seg hit også.
«Vi kjøpte en ekstra leilighet som vi slo sammen med denne, slik at barnebarna kunne bo her mens de studerte. De begynner å bli store og ferdige med studier de også, så akkurat nå brukes den mest når Knut skal se fotball.»
Det blir sagt med glimt i øyet. Noen hjem er ikke bare laget for dem som bor der.
Omsorg har preget livet deres på flere måter. Fay skiftet retning fra frisør og ble psykiatrisk sykepleier. Hun sto i det arbeidet helt til hun var 71 år. Knut har på sin side et sterkt engasjement både for fotball og for dem som har falt litt utenfor. På hver sin måte har de brukt mye av livet på å se andre.
I 1971 bygde de hus på hjemgården hennes på Skogtun. De flyttet inn bare noen måneder før Kvaløybrua åpnet. Der ble de boende i 50 år, i naturskjønne omgivelser noen kilometer nord for brua.
Når de forteller om huset, kommer minnene lett: turer med kongepuddelen Irra, barneliv i huset gjennom flere tiår, potetlandet. Så kommer Knuts oppsummering:
«Og så hadde hadde vi Nord-Europas største garasje. Og en garasje til.»
Han smiler når han sier det. Fay gjør det også. Men bak den lune replikken ligger også en erfaring mange som vurderer å flytte fra hus til leilighet kanskje vil kjenne på. Et hjem som en gang passet perfekt, kan over tid begynne å kreve mer enn det gir. Flere rom. Mer vedlikehold. Mer som skal holdes i gang.
Da Fay nevner plenen, måkingen og bekymringen for om bilen kom seg ned til huset om vinteren er Knut raskt på plass med en kontring:
«Jeg kom meg ned hver eneste gang.»
Det er noe fint i den lille utvekslingen. Hun ser helheten. Han forsvarer praksisen. Det virker ikke som om at dette er en historie om å gi slipp. Det høres ut som en historie om å gjøre livet lettere, uten å miste seg selv.
For de har ikke kappet båndene til Skogtun. De har fortsatt familie der ute. Og når sommeren kommer, trekker de til hytta i Dåfjord. Der får de alt det byen ikke kan gi på samme måte: naturen, stillheten, det åpne landskapet og følelsen av å ha god tid.
Det er kanskje nettopp derfor flyttingen har landet så godt. De har ikke byttet ut det ene livet med et annet, men funnet en kombinasjon. For mennesker som har bodd lenge i naturskjønne omgivelser, er det lett å tenke at bylivet må oppleves som et kompromiss. For Knut og Fay ble det ikke slik.
«Vi var jo vant til havutsikt, og det å være så nær havet her gir masse ro.»
Det er kanskje nettopp det mange håper på når de vurderer overgangen fra hus til leilighet. Ikke nødvendigvis å få det samme som før, men å finne igjen noe av den samme følelsen: roen, lyset, pusterommet.
Knut, –som har jobbet med bygg og eiendom i over 60 år, legger naturlig nok merke til kvalitetene i bygget og området. Han snakker om stillheten når vinduene lukkes, om at det faktisk er mindre støy her enn de hadde fra fly og biler på Kvaløya. Han skryter av hvor godt det hele er gjennomført og at man har valgt å holde på arven etter skibsverftet. Og da kommer også et minne:
«Da jeg var guttonge så var jeg jo den eneste avisgutten som fikk komme inn på Verftet.»
Der er han plutselig ikke bare mannen som har flyttet fra Kvaløya til byen. Han er bygutten som på et vis har kommet hjem igjen.
Det er en ting som slår meg i det jeg forlater leiligheten på Fram: de tingene Fay og Knut snakker om har så lange tidshorisonter. Jobb, engasjement, bolig og kjærligheten. Det føles så befriende i en tid der alt skal gå så fort.
De har byen tett på. Familien fortsatt nær. Skogtun fremdeles i livet sitt. Og hytta når sommeren kommer med alt det byen ikke kan gi.
Det beste av to verdener, rett og slett.
Og hjemmet deres bærer fortsatt det samme som huset på Kvaløya gjorde: varme, raushet og plass til andre.
Man kan nesten si at det speiler dem selv.
Store hjerter og lange linjer.
Tekst og Foto:
John Emil Richardsen